Populariseringens fare

Omtale av NRK-serien Kampen om livet -Episode 4.

Når kompliserte ting skal presenteres populærvitenskapelig, for å nå ut til det brede lag av folket, blir det gjerne det kjappe og glatte som dominerer. Så også i Episode 4 av Kampen om livet -Kan vi kurere kreft? Med den overskriften, skulle en tro mye var knyttet til bekjempelse av kreft. Men det utgjør bare en liten del av programmet. Mesteparten er knyttet til 'forkynnelse' av evolusjonære dogmer, og som sagt skraper en bare i overflaten. Når det er en biostatistiker som er programleder, må en regne med at mye blir kvantitativt. Men på det underliggende søkes, som seg hør og bør, støtte hos evolusjonsbiologer. Resultatet er som forventet: Der levende organismer har fordel av å utvikle nye trekk, gjør de det. Og mekanismene er kun to: mutasjoner og naturlig seleksjon..

Bilde 1. Ikke så enkelt som en skulle tro

At livet ikke står stille, at det trenges andre egenskaper nå enn for noen generasjoner siden, er lite omstridt. Ei heller at man i så måte fokuserer på matens og menneskets betydning opp i dette. Av tvilsomme påstander som fremsettes kan nevnes: "Vann er liv". Ut fra det etterfølgende kunne utsagnet vært 'vann inneholder liv'. En evolusjonsbiolog så på hvordan torsken endret seg som art, på grunn av fisket. På 1930-tallet begynte man å fiske etter ikke-gyteferdig torsk i Barentshavet. Resultatet på de sikt var at yngre fisk ble kjønnsmoden: "De som førte genene sine videre, var de tidlig modne, som kunne reprodusere" -før de ble fisket opp. De som slapp gjennom maskene i garnet.. Ikke særlig mye mer informativt enn at en må overleve, hvis en skal formere seg.
Om det er mulig å finne enkle regler for noe som komplisert som livet. Det komplekse kan like gjerne være resultat av noe enkelt, hevdes det. Som resultat får en noe likt en krystall-struktur, som nok kan være imponerende størrelse, men at livet har så enkel algoritme som disse to-trinns evolusjonen. Oppskriften på livet hevdes å være to trinn som bare repeteres. Læren forkynnes engasjert med glød i blikket. Men om en går i dybden, ser en at livets algoritmer overgår de hotteste nye data-program -her.

Gjæreksperimentet er litt interessant. Ikke at små encellede dyr er mer utsatt for å bli spist, enn større dyr. Men f.eks. at hjuldyret, finnes. Det var ikke mennesket, men i levende organismer at hjulet ble oppfunnet. Dette vitner om både en ingeniør bakom maskinlignende dyr -lenke. At det er snøkrystall flercellede organismer, som multipliserer etter sin egen art. I hvilken grad gjær skiller seg fra dyr i så måte, kom en ikke inn på. At encellede organismer lenker seg sammen til en slags sammenkoblet koloni, skiller den fra de virkelige flercellede organismene (Sopp-, Dyre- og Planteriket) ved at cellene ikke er spesialiserte og deler på oppgavene.

Bilde 2. Hjul i bakterie-flagell

Massen blir mindre i forhold til overflaten, om dyrene er mer kuleformede. At dyrene har en genvariant som gjør at de kan overleve med tranholdig kosthold. Inuitter som lever av omgega-3 har ikke hjerte-kar problemer. Men de har den genetiske kode til å ha glede av det, noe vi andre ikke har. Kun 2% av oss vil ha nytte av tran hver dag -så lærte vi noe.. Igjen framføres de ørsmå forskjellene, med misjonær iver, som selve livets grunnlag. Mer prisverdig er det når det fremheves også 'unaturlig', som kulturell eller seksuell, utvelgelse som gir fordeler. Å 'være blåøyd' blir framhevet som en fordel, ut fra kulturelle forhold, selv om egenskapen er recessiv.
Store (som det fremheves i programmet) Jo kommer også til Lofoten og Grønland og "ser hvordan miljøet endrer genene". At de kalde omgivelsene der gir fordel til individer som håndterer kulda best, er like lite overraskende som at tidligere overfiske resulterte i yngre gyteferdig fisk. Begge deler bygger imidlertid på iboende anlegg i bestanden/populasjonen. Her har naturlig seleksjon en oppgave å utføre. Men hvordan yngre fisk enn tidligere blir gyteferdig, og hvordan anlegg for mest mulig runde kroppsformer kom inn i bestanden, hører vi lite om.

'Atomhagen, med mini-cherry tomatfrø -evolusjon på kjøkkenbenken' med stråle-kilder nær frøplanter, gir seg litt ulike utslag: noen avlange blader/frukter, noen svære planter/lite frukter, noen døde, noen ufruktbare etc. Det som trekkes fram som positivt, er vel de avlange tomatene. Ja, man kan oppleve mikro-evolusjon på planter, og mennesker har drevet intelligent med dette i årtier, men hele tiden er det små forandringer, og en holder seg innen (plante)'familien'. Den besnærende musikken, er med å understreke mutasjonenes forvandlende formdannelse. Mutasjoner i immunforsvar, og kjempeplanter i forhold til flere blomster. En dråpeformet tomat, var toppen av forsøksresultatet. Men hvorfor det skjedde, at evolusjon på cellenivå kunne påføre feil til genet som dannet rund fruktform, sies det ikke noe om.
I programinfoen hevdes at 'enkle regler kan gi komplekse resultater', og 'forsøket' som viser dette er at man legger 2 pinner i 90-graders vinkel. Gjør man dette mange nok ganger, kan en få en omfattende struktur til sist. En struktur som tilsynelatende viser likheter med blodårenes forgreninger i lungene, på det 2 dimensjonale plan, vel og merke. Det er igjen alt for overflatisk, der en overhodet ikke tar hensyn til cellenes høyst avanserte, 3-dimensjonale, 'fabrikk metafor'.

Bilde 3. Mutasjoner 'gode til' å danne kreft

Videre i programomtalen: "hvordan evolusjon kan brukes til å behandle kreft." Dette er formodentlig for å imøtekomme en kraftig evolusjonskritikk, som hevder at det mutasjoner er gode til, er å danne kreft -lenke. Så er da også metoden som fremlegges, anti-evolusjon. En benytter seg av kroppens immunsystem, og lærer den på intelligent vis -ved å narre immuncellene, at slike kreft-mutasjoner er skadelige for organismen. Deretter implanteres disse nye antistoffene i kroppen til den syke, hvor så hos 20% denne immun-terapien virker.

Dette positive innslaget i programmet, står Johanna Olweus for. Hun fremfører at "Immunsystemet er 'laget for' å håndtere infeksjoner, ved å gjenkjenne infiserte celler, som fremmede og farlige. Kreftceller kan nok oppfattes som fremmede, men ikke nødvendigvis som farlige." Immunterapi går ut på å prøve å lure immuncellene til å tro at kreftcellene er en infeksjon. En kreftsvulst utvikler seg langsomt, med lite betennelse. De finner ut hvilke mutasjoner cellene har fått, og viderebringer dette til immuncellene, slik at de lærer at mutasjonene er fremmede og farlige. De lærer det ved å benytter blodceller fra andre, og lar disse danne anti-stoffene tilbakeføres til pasienten.

"Naturen finner ikke en løsning, det bare ser slik ut. .. Naturen har heller ingen plan. men de tilfeldige endringene, mutasjonene, er 'en genial måte å få testet ut mange ulike måter å forbedre overlevelsessjansene til en organisme på'. Så er det opp til naturlig seleksjon, å avgjøre hva som er best." Klimaendringene trekkes tidsriktig inn, og fremstilles som et 'gigantisk evolusjonseksperiment'. Vi kan ikke tvinge naturen ved å si at vi krever dette av deg. De som fremstilles som taperne, er de med lang generasjonstid -som hval og mennesker. Men mennesket er utrolig godt utstyrt, med ikke-reduserbar design - her. At organismene flytter seg etter det miljøet de liker best, er knapt noe nytt. Et spørsmål som ikke berøres, er hvorvidt organismene har iboende muligheter til å tilpasse seg nye miljømessige-endringer. Hadde man utforsket det like grundig, hadde man funnet at slike endringer kan skje mye raskere enn det kan forklares ved ikke-planlagte, blinde mutasjoner, som 'fyrer av i alle retninger', uten plan eller formål -lenke.

Bilde 4. Immunforsvaret bygd opp i likhet med et anti-virus program

"Den som står stille taper, mens livet drar avgårde," hevdes det. Så spørs det om ikke evolusjons-tilhengerne står stille, mens forskningen kommer opp med stadig nye motsigelser til denne -lenke. Som nevnt, det enkle og overfladiske er ikke alltid det riktige.